Nesten så langt som det er mulig å komme unna Nord-Norge, ligger Syd-Georgia. Øya som er kjent som en av de mest ensomme steder på kloden huset i noen tiår flere hvalfangststasjoner. Under krigen fikk stedet og hvalfangsten stor betydning og det ble behov for å bevokte øya. Dette er historien om garnisonen i Syd-Georgia.
På kaia i Sandefjord ligger hvalfangstskipet Southern Actor som var en del av flåten som fangstet på “øya” som var kallenavnet på Sør-Georgia. Her treffer jeg et engasjert gjeng og får høre om “øya” av Øystein Hansen, Erik Hansen, Ivar Liverø, Per Olaf Larsen og Tore Børning.
Sør-Georgia hadde før krigen ingen militær betydning i tradisjonell forstand. Øya var et senter for norskdominert hvalfangst, med Grytviken som administrativt og industrielt sentrum. Hvaloljeproduksjonen var av stor strategisk verdi for Storbritannia, særlig som innsatsfaktor i krigsindustrien.
Allerede i 1940 ble det klart for britiske myndigheter at Sør-Georgia kunne få betydning i krigen, både som mulig mål for tyske overflatefartøyer og som del av det globale væretterretningssystemet. I Sør-Atlanteren opererte tyske hjelpekryssere, og tyske raid mot hvalfangstnæringen forekom. Dette skapte behov for et minimum av militært forsvar.
To 4-tommers marinekanoner ble sendt til Sør-Georgia og plassert ved Grytviken. I en tidlig fase ble disse bemannet av lokale hvalfangere, hovedsakelig nordmenn, som fungerte som frivillige artillerister. Disse var sivile, men hadde ofte tidligere militær erfaring og høy teknisk kompetanse.
I 1941 besluttet britiske og norske myndigheter å etablere en formell norsk militær avdeling på øya. Dette resulterte i utsendelsen av «Norwegian Detachment No. 1». Avdelingen besto av én offiser, flere underoffiserer og menige, totalt rundt fjorten mann. Avdelingen stod under britisk overordnet kommando, men var norsk i sammensetning og indre disiplin.
Oppgaven var å bemanne kystartilleriet ved Grytviken, sikre radiostasjoner og beskytte havneanlegg og forsyningslinjer. Avdelingen hadde også beredskap mot mulig landgang eller raid fra tyske fartøyer. Tjenesten var preget av isolasjon, krevende klima og lange perioder uten operativ aktivitet, men med konstant beredskap.
I 1942 ble den norske militære avdelingen trukket tilbake. Etter dette ble artilleriet igjen bemannet av lokale frivillige. Sør-Georgia forble likevel under kontinuerlig britisk kontroll gjennom hele krigen. Øya ble aldri direkte angrepet, men forble et potensielt mål og et viktig bakre støttepunkt i Sør-Atlanteren.
Under hele krigen var det norske nærværet på Sør-Georgia betydelig, både gjennom militær avdeling og gjennom sivile hvalfangere i strategisk viktige roller. Dette gjør Sør-Georgia til et særtilfelle i norsk krigshistorie: et sted utenfor både Europa og Nord-Atlanteren, men med direkte norsk militær tilstedeværelse og kommandoansvar.
Sør-Georgia viser hvordan krigen var global også for små nasjoner, og hvordan norske soldater og offiserer kunne havne i tjeneste i de mest perifere områder av verdenskrigen, langt fra hjemlandet, men med oppgaver som var tett knyttet til krigens overordnede strategiske sammenheng.
Kilder:
https://www.nb.no/items/27e829cebf7956c918e2e75886ff4292?page=175&searchText=%22nord-norge%22
Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
